Håkon Gullvåg har viet størsteparten av sitt kunstnerskap til maleriet, og har siden tidlig 1980-tall vært en av Norges mest kjente malere. Hans allsidige og omfangsrike produksjon har gjort det nødvendig å behandle maleriene hans tematisk i separate tekster. Denne teksten vil i hovedsak ta for seg Gullvågs frie malerier. Hans arbeid innen portretter, utsmykninger og bokoppdrag omhandles nærmere i egne kapitler. Gullvågs malerikarriere startet med at han som tolvåring fant malerskrinet til morfaren på loftet. Morfaren hadde vært en ivrig hobbymaler, og til tross for at han døde før Gullvåg ble født, kunne man fremdeles klemme ut fargepigmenter fra de gamle tubene. Da foreldrene såg den store iveren som ble lagt til grunn, kjøpte de nye oljefarger til sønnen.
Gjennom årene har Gullvåg eksperimentert dristig i ulike retninger, både innen figurasjon og abstraksjon mot det nonfigurative. Et gjennomgående fellestrekk er imidlertid at kunsten hans er fundert i et velutviklet tegnetalent samt et solid, klassisk fundament. Gullvåg søker i stor grad inspirasjon ut over landegrensene, og har gjennomført en rekke lengre studie- og arbeidsopphold i blant annet Stockholm, London, Paris, Berlin, Madrid, Nice og Roma.
En stor del av temaene vi finner i kunsten hans følger ham helt fram til i dag. Verkene har i stor grad referanser til egen barndom, til kunsthistoriens mestere og kunstsjangere, film og litteratur, samt dagsaktuelle hendelser. Disse referansene flettes gjerne sammen i de ulike bildene, og danner ulike virkelighetsnivåer, mettet av symboler – noe som bidrar til verkenes mystiske mangetydighet.
I tiden før en utstilling er atelierene til Gullvåg nærmest kledde med malerier. Bildene males samtidig, og i flere omganger; man finner derfor ekko av de andre bildene i hvert enkelt, noe som gjør at arbeidene klinger godt sammen i en utstillingskontekst. Et karakteristisk syn før utstillingsåpninger er Gullvåg stående foran bildene sine med pensel og palett for å utføre de siste justeringene.